Grand prix

Så var det over igjen. Årets beste dag. Det er både juleaften og påskeaften og siste skoledag på en og samme dag. Det er kvelden der kriger og tulleregjeringer og regjeringer som ikke eksisterer blir glemt. Det er kvelden der musikken står i sentrum. Og klærne og sminken og utseende. Alt det viktige. Jeg snakker selvfølgelig om Grand Prix. Lite ante jeg klokka ni på lørdag kveld at om tre timer skulle alt det Grand Prix står for skulle bli revet ned av noen gale finner med stemmen til Glam i Wig Wam og en elendig sminkør.

Den eneste verdige vinneren av lørdagens Grand Prix, må være Carola. En fantastisk stemme, en låt som lokker frem smilet og lattere, en flagrende kjole i to deler, hvorav den ene delen kan rives av. Og ikke minst vindmaskinen. Ingen andre har på samme måte som henne greid å følge GP-oppskriften til punkt og prikke.

Det kom som et slag i trynet at finske Lurdu/Lardi/Lirdi gikk av med seieren. Av den GP-erfaringen jeg har, så kunne jeg gjettet at de kom til å komme ganske langt oppe på lista. Det er jo alltids noen teite østeuropeere som synes sånn musikk er gøy. Man forventer det fra Baltikum og Tyskland og de landene der. Men tolvpoenger fra Norge?
Hvor ble det av prinsippene våre? Hvor ble det av smaken vår? Hvor ble det av hørsla og synet?